Trenger vi selskapsskatten?

 

NHO-økonomer anbefaler at selskapsskatten avvikles

 

Spørsmålet ble stilt av Petter T. Solbu, skatteøkonom i NHO og Øystein Dørum, sjeføkonom i NHO i artikkelen «Globalisering krever skatteomlegging» i Dagens Næringsliv 2. mai 2018. Fri kapitalflyt og nye former for verdiskapning utfordrer skattesystemene. Omlegging må til.  Økonomene påpeker at skattegrunnlagene har blitt mer mobile i den globale økonomien og at skatteinnkrevingen dermed blir mer krevende. Dette gjelder særlig for kapitalbeskatningen. Videre er det i den digitale økonomien vanskelig å fastslå hvor verdiene skapes. Det påpekes at mye av kapitalbeskatningen er kildebasert, dvs bestemt av den geografiske plasseringen av kapitalen. Forsøket på å løse dobbeltbeskatningsproblemene gjennom skatteavtalene har utløst en større debatt om det som ifølge økonomene er hovedproblemet, «de kildebaserte skattene i seg selv». Kildeskattene på kapital gir lavere kapitalavkastning, forskjellsbehandling av ulike typer selskaper og blir stadig mer komplisert å forholde seg til. Kapitalbeskatningen gir heller ikke ønsket fordelingsvirkning. Kildebaserte skatter treffer heler ikke utenlandske kapitaleiere ifølge NHO-økonomene, men lønnstakere og forbrukere gjennom lavere lønninger og høyere priser.

 

Løsningen som skisseres er «… å erstatte kildebaserte skatter, som selskapsskatten, med bosteds- og forbruksbaserte skatter, …». I tillegg er det mulig med større grad av grunnrentebeskatning på naturressurser. En utvikling i denne retning kan iverksettes uten internasjonale prosesser og vil redusere dobbeltbeskatningsproblemet. En slik omlegging vil åpne for økt tilgang på kapital, økt verdiskapning og økte inntekter til produsentene, og vil derfor ikke medføre provenytap for staten.

 

 

 

Skal Norge bli et skatteparadis?

 

Den globale og digitaliserte økonomien sprenger utvilsomt de gamle nasjonale rammebetingelsene for økonomisk virksomhet og utgjør en trussel mot statenes velferdsordninger. Den teknologiske utviklingen lar seg ikke reversere, spørsmålet er om denne vil gi grunnlag for en positiv samfunnsutvikling for verdens befolkning, eller om det hele ender opp i enorm rikdom til de få.

 

NHO-økonomene anbefaler en løsning på den internasjonale skattekonkurransen og aggressive skatteplanleggingen lik den vi blant annet finner i de britiske kronkoloniene, Jersey, Guernsey og Isle of Man. Her er selskapsskattesatsen satt til 0 %. Det er det umiddelbare svaret på utfallet av pågående «race to the bottom» for beskatning av de multinasjonale  konsernene, endepunktet er 0 %. Vi vet at denne dynamikken er høyst realistisk, det var slik det gikk med den norske rederibeskatningen på 90-tallet. «That`s the process of competition [between governments) and I can´t really ever see it´s stopping”, sa Michael Devereux, professor ved Oxford universitet.[1]

 

Med skattesats 0 % for selskapsinntekten, noe vi på kort sikt sikkert har råd til – oljeformuen tatt i betraktning, vil Norge inngå i rekken av skatteparadiser, tiltrekke seg andre lands skattesubjekter og skattegrunnlag. Det blir lønnsomt for multinasjonale konserner å plassere konsernoverskuddet i Norge.

 

 

 

Scheel-utvalget ønsket en annen løsning

 

Fra norsk side er det Scheel-utvalget som i NOU 2014:13 «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi» har gitt den hittil mest tungtveiende utredningen av problematikken. Scheel-utvalget påpeker at de fleste skatter virker negativt på verdiskapningen. Utvalget anser imidlertid at Norge i hovedsak har et godt skattesystemet, etter at skattereformene i 1992 og 2006 bidro til bredere skattegrunnlag og mer ensartet beskatning av ulike inntekter.[2]  Prinsippet om ensartet beskatning av arbeidsavkastning, enten det kommer som lønn, næringsinntekt eller eierinntekt, er et av flere prinsipper som bør videreføres.  Scheel-utvalget anbefaler at selskapsskatten utfra den internasjonale situasjonen reduseres til 20 %. Samlet innebærer utvalget forslag at det legges mindre vekt på selskapsskatt og personlige inntektsskatter, og større vekt på konsumskatter og skatt på fast eiendom.[3] Det anbefales også sterkere grad av grunnrentebeskatning og beskatning av finansnæringen.

 

Scheel-utvalget ønsker med andre ord å videreføre det norske skattesystemet og de omfordelingseffektene som ligger innebakt. De sosiale ordningene skal opprettholdes. Innenfor disse rammene har utvalget gjort justeringer for å møte presset fra den internasjonale skattekonkurransen. Dette er justeringer som også blir gjort i andre land. Effektive skattesatser for selskaper har falt kontinuerlig siden finanskrisen mens effektive personlige skattesatser økes.

 

 

 

Skattebetalingen i Norge sammenlignet med andre land

 

De norske selskapenes skattebetaling viser et dramatisk fall de siste årene. I 2016 har selskapenes skattebetaling falt ned til 130 milliarder, 177 milliarder mindre enn det selskapene betalte i skatt i 2012, nær ¾ av det som årlig hentes fra oljefondet til statsbudsjettet. Den nøyaktige betydningen av overskuddsoverføringen må undersøkes nærmere, men den har åpenbart stor betydning.

 

Utviklede land henter sin finansiering gjennom en miks av ulike skatter: skatt på forbruk (moms), individuelle inntektsskatter, sosiale skatter (arbeidsgiveravgift for eksempel), selskapsskatter og formuesskatter i forskjellige former. Statene avveier disse skattene på forskjellig vis, europeiske OECD-land legger stor vekt på forbruksskatter mens USA legger mer vekt på inntektsskatter. Gjennomsnittlig skatt på lønnsinntekt var i OECD i 2017 25,5 % for single arbeidstakere. Innad i OECD er det også stor variasjon, hvor Belgia i 2017 hadde den tyngste skattebelastningen på gjennomsnittlig lønnsinntekt (inntektsskatt og arbeidsgiveravgift) med 40,5 %, fulgt av Tyskland og Danmark, og Chile og Mexico lavest med henholdsvis 7 % og 11,2 %. I Norge var belastningsgraden på gjennomsnittsinntekten 27,2 %[4]

 

OECD-landenes skattebelastning i forhold til bruttonasjonalproduktet (tax to GDP) varierer mye, hvor danskene i 2016 hadde den høyeste skattebelastningen med 45,9 %, fulgt av Frankrike (45,3 %) og Belgia (44,2 %), med Mexico i den andre enden nede på 17,2 % og Chile med 20,4 %. Gjennomsnittet lå på 34,3 %, opp fra 34,0 % året før. Det norske forholdstallet var i 2015 38,3 %, ned til 38 % i 2016, lavest i Norden. I 2006 var forholdstallet for Norge 42,8%.[5] Denne utviklingen må ses i lys av bruken av oljepenger som i 2017 var anslått til 225 milliarder NOK. En faktor er også at selskapenes skattebetaling har falt dramatisk siden 2012, fra 307 milliarder til 130 milliarder i 2016.

 

Land med gode velferdsordninger innkrever naturlig nok mere skatt enn andre. Innenfor denne variasjonen er det også variasjon i omfanget av de forskjellige typer skatter. Av det norske inntektsprovenyet utgjorde skatt på personlig inntekt i 2016 28 % av inntektsprovenyet. For OECD samlet var andelen her 24 %. Skatt på selskapsinntekt utgjorde i Norge 11 %, mens for OECD var andelen 9 %. Innbetalinger til trygd og sosiale ordninger utgjorde i Norge 27 %, for OECD samlet 26 %. Eiendoms- og formuesskatter utgjorde i Norge 3 % mot OECDs 6 %. Merverdiavgifter utgjorde i Norge 21 % mot OECDs 20 %. Andre avgifter på varer og tjenester utgjorde i Norge 9 % - i OECD 12 %.

 

Denne variasjonen viser at det er mulig å endre avveiningen av de forskjellige skattene i noen grad, uten at velferdsordningene rammes.  Samtidig er det neppe mulig å redusere det totale skattetrykket uten å kutte i velferdsordningen. I OECD øker skattene totalt sett, samtidig som det har vært en positiv utvikling i OECD-landenes gjeldsbelastning. Med andre ord, dersom selskapsskatten skal avvikles slik NHO-økonomene foreslår, må andre skatter opp tilsvarende.   

 

Skattesystemet skal også bidra til omfordeling, og dette hensynet har fått vesentlig større betydning når vi ser på den økende konsentrasjonen av formue på få hender. Forbrukerbaserte skatter som moms og avgifter på varer og tjenester, har ingen omfordelende virkning. Selskapsskatten har derimot en klar omfordelingsvirkning. Selskapsskatten inngår i den skatt eieren av foretaket må betale på bedriftens resultat, i tillegg beskattes utbyttet som personlig eier tar ut. Fjernes selskapsskatten må annen skatt med tilsvarende omfordelende virkning trappes opp dersom skattesystemet skal beholde sin omfordelende virkning.

 

Og så ser vi jo daglig at det ikke er helt liketil å øke forbrukeravgiftene, jf ståheien omkring sukkeravgiften og grensehandelen.

 

NHO-økonomene har ikke gått inne på noen av disse problemstillingene og utspillet framstår da som temmelig useriøst.

 

 

 

Liberalistenes trylleformel

 

Derimot får vi igjen vite at redusert skatt til bedriftseierne vil gi «…økt verdiskapning og økte inntekter til produsentene, og vil derfor ikke medføre provenytap for staten.» Med andre ord, blind tiltro til at markedet løser problemet, den nyliberale trylleformelen som fikk sitt grunnskudd under finanskrisen 2008. En rekke studier har vist at denne teorien (trickle down teorien») ikke virker. Finanskrisen som førte til en voldsom vekst i statenes gjeldsbelastning, et problem som først nå ser ut til å komme under kontroll, gjennom økte skatter.

 

På skatteområdet har det til dels vært en heftig politisk kamp mellom krefter som ønsker å skattlegge den global verdiproduksjonen, mens andre anser den internasjonale skattekonkurransen som positiv og at formueskonsentrasjonen på få hender på sikt gir positive virkninger for folk flest.[6] Et eksempel er begivenhetene rundt tusenårsskiftet da OECD gjennomførte utviklingsprosjekt mot «Harmful tax competition». Prosjektet ble fra liberalistisk hold kritisert for å være global skatteharmonisering og innblanding i andre staters indre anliggender. Prosjektet ble møtt med en kraftig mobilisering med Milton Friedman og Jim Buchanan i spissen, som sammen med en rekke andre stilte seg bak et opprop til president George Bush, «[T]he Paris-based bureaucracy is threatening lowtaxnations with financial protectionism unless they change their tax and privacy laws», og videre, «Mr. President, we ask again that you stop the OECD’s ill-conceived project». Prosjektet falt i stor grad sammen etter dette. OECD kom så igjen på banen under pådriv fra Obama-administrasjonen fra 2009, med et utviklingsprogram som i 2015 resulterte i BEPS-tiltakspakken («Base Erosion and Proft Shifting»). Det har ikke kommet åpne liberalistiske angrep på denne tiltakspakken, men så er situasjonen nå mer preget av proteksjonistiske holdninger. Inntrykket er at det i denne situasjonen er en lunken holdning til å iverksette tiltakene, preget av skepsis til internasjonale løsninger.

 

 

 

Hvor står NHO i kampen mot den globale overskuddsflyttingen?

 

Scheel-utvalget la fram en rekke forslag for å demme opp mot den økende overskuddsflyttingen fra Norge. Det dreier seg om flere titalls milliarder kroner i årlig provenytap for staten[7]. Anbefalingen til Scheel-utvalget viderefører det norske skattesystemet, tilpasset i forhold til den økte mobiliteten i deler av skattegrunnlaget.

 

Når NHO-økonomene foreslår å avvikle selskapsskatten, gjør de et alvorlig inngrep mot prinsippene for skattesystemet som sådan og undergraver derved norske velferdsordninger, og i siste instans den nordiske modellen. I artikkelen pakkes forslag inn i et generelt angrep på kildebeskatning som skattesystem. Dette er en fullstendig skivebom, den norske selskapsskatten er residensbasert. Utenlandsk selskaper kildebeskattes imidlertid for virksomhet her i landet. Mener NHO-økonomene at vi ikke skal beskatte utenlandske foretak for inntekter fra norske kilder?

 

Når det demonstreres slik manglende innsikt i skattesystemet, kan innlegget kanskje forbigås som en sleiv. Men den norske velferdsstaten og spillereglene i arbeidslivet er under alvorlig press i den globale økonomien, så spørsmålet må reisers: Vil NHO bli en aktiv støttespiller i gjennomføringen av de tiltak som OECD nå har framlagt i sitt BEPS-prosjekt? Og mer generelt, hvor står NHO i forsvaret av den nordiske modellen?

 



[1] Financial Times 11. mars 2018. “Multinationalspay lower taxes than a decade ago. Effective rates have fallen 9per cent since the financial crisis”

[2] NOU 2014:13, pkt

[3] NOU 2014:13, pkt 1.4.3

[4] OECD “Taxing Wages 2018”

[5] OECD Revenue Statistics 2017 - Norway

[6] Simon Kuznets hevder at de frie markedskreftene tenderer mot å løse grunnleggende samfunnsproblemer, som for eksempel at den samfunnsmessige fordeling av verdier på dette grunnlaget ville føre til reduserte formuesforskjeller mellom innbyggerne («The Kuznets Curve»).

[7] Tørsløv/Wier/Zucman, «EUR 600 billion and Countin: Why High Tax Countries Let Tax Haven Flourish”. Her påvises at overskuddsflyttingen utgjør 12 % av selskapsskattegrunnlaget globalt, for EU 20 %. Hvis Norge mister skatteinntekter på EU nivå er vi oppe i et skattetap på rundt 30 milliarder utfra selskapenes skattebetaling i 2016, og langt høyere hvis vi ser på skattebetalingen tidligere inntektsår.