Forskjellsutviklingen er ekstrem

I de vestlige kapitalistiske landene har det siden 1980-tallet vært en sterk økning i inntekts- og formuesforskjellene. Verdiene samles på noen få hender, gjerne i skatteparadiser, mens opptil halvparten av befolkningen i de gamle utviklede landene nå praktisk talt ikke eier noe av betydning, og store grupper lever fra hånd til munn. I perioden 1980 - 2018 økte de store private formuene 3 til 4 ganger mer enn vekstraten i den globale økonomien. '

Norges 400 rikeste kontrollerte i 2018 formuer som utgjorde 1182 milliarder kroner, opp fra 1062 milliarder kroner i 2017, en vekst på 120 milliarder kroner (11,3 %). Antallet milliardærer økte til 285. Norges 400 rikeste har altså en gjennomsnittlig formue på 3 milliarder kroner, og ble i snitt 325 millioner kroner rikere fra 2017 til 2018.

Et sentralt forhold for norske kapitaleiere er formue plassert i private holdingselskaper. Dagens Næringsliv kunne i temaartikkelen «De rikes skattefrie pengebinge» avsløre at tre kjente norske milliardærer, Hagen, Røkke og Stordalen, i 2018 overførte 3,6 milliarder kroner til sine holdingselskaper. I selskaper eid av tre personer eller færre var det i 2018 plassert mer enn 600 milliarder kroner. De tre siste årene hentet norske bedriftseiere ut over 200 milliarder kroner til sine holdingselskaper.

Norge hadde allerede i 2015 relativt sett et høyere antall dollarmilliardærer enn USA. Tettest befolket med dollarmilliardærer var da Monaco, Saint Kitts og Nevis og Guernsey, foran Hongkong og Kypros. I 2018 har Forbes registrert 2028 dollarmilliardærer, med en samlet formue på 9100 milliarder dollar. Hurun Report anslår formuen til Jeff Bezos (Amazon-eier) til 123 milliarder dollar, Warren Buffetts (investor) til 102 milliarder dollar, Bill Gates’ (Microsoft-eier) til 90 milliarder dollar og som nummer fire Mark Zuckerbergs (Facebook) til 79 milliarder dollar. Det er nå også et raskt økende antall kinesere på listene over verdens dollarmilliardærer.

Inntekts- og formuesforskjeller innad i en befolkning måles av Gini-indeksen, som også brukes til internasjonale sammenligninger av inntekts- og formuesforskjeller. Indeksen angis som en tallverdi fra 0 til 100, hvor 0 indikerer at alle innbyggerne har akkurat like stor inntekt eller formue, mens 100 indikerer at én person mottar all inntekt eller formue. Mens de fleste landene i Europa og Canada har en Gini-indeks for inntektsforskjeller på mellom 24 og 36, har fattige land med lave BNP per innbygger generelt skjevere inntektsfordeling med høyere Gini-indekser, gjerne mellom 40 og 71. Norge hadde i 2015 en Gini-indeks på 27,5. Indeksen er basert på inntekter beskattet på personlig hånd.

Inntekter som selskapseiere mottar i sine private holdingselskaper, omfattes følgelig ikke. Ifølge professor Annette Alstadsæter er bare en brøkdel av de faktiske inntektene til de rikeste i Norge med i statistikken. Rundt 80 % av deres inntekter er «skjult» i statistikkene, det meste i private holdingselskaper.

Et nytt trekk i utviklingen er at rikdommene i økende grad er basert på arv, framfor – og på bekostning av – kunnskap og dyktighet. Dette vil svekke posisjonen utdanning har hatt som grunnlaget for samfunnsmobilitet. Thomas Piketty påpeker at dette igjen vil svekke samfunnskontrakten, hvor aksept for ulikhet til nå i stor grad har vært begrunnet i forskjeller i dyktighet og innsats. Den internasjonale skattekonkurransen forsterker denne utviklingen, a race to the bottom i dobbelt forstand.

Oversiktene til Hurun Report viser imidlertid at en stor del av de kinesiske dollarmilliardærene – naturlig nok – er self made, og at den digitale revolusjonen har gitt rom for store formuer skapt av egen innsats. Også «den nordiske modellen» gir gode muligheter for gründere til å oppnå milliardærstatus. Gratis utdannelse og gode vekstvilkår for bedrifter gir muligheter til å bygge opp formue uten å måtte basere seg på arv.

Piketty beskriver hvordan de samfunnsmessige forskjellene har utviklet seg fra perioden før første verdenskrig til i dag.

   • Fordeling av nasjonalinntekt: I USA mottok 10 % av innbyggerne før første verdenskrig 45–50 % av nasjonalinntekten. Etter andre verdenskrig sank andelen til under 35 %, for så å øke igjen fra 1980 til nå å være tilbake igjen til ca. 50 %. Andre land viser den samme tendensen, i noe mindre grad i Europa.

   • Fordeling av veksten i nasjonalinntekten: Fra 1977 til 2007 la de rikeste 10 % av USAs befolkning beslag på 75 % av veksten i nasjonalinntekten i USA. Av dette tilfalt 60 % av veksten den rikeste 1 % av befolkningen. De øvrige 90 % av befolkningen hadde i denne perioden en årlig inntektsutvikling på 0,5 %. Piketty gir uttrykk for at det er vanskelig å se for seg at et samfunn og et økonomisk system kan fortsette over tid med slike forskjeller mellom sosiale grupper.

   • Fordeling av formuer: Private formuer lå samlet på et svært høyt nivå før første verdenskrig, seks til sju ganger nasjonalinntekten i Tyskland, Frankrike og Storbritannia, for så å bli halvert i mellomkrigstiden fram til 1980. Deretter har de økt kraftig i forhold til nasjonalinntekten, og er på rundt fem ganger nasjonalinntekten i 2010.

      – I de fleste europeiske land eier de rikeste 10 % av befolkningen nå rundt 60 % av  samlet nasjonal formue, mens den nedre halvparten av befolkningen eier mindre              enn 5 %.

      – I USA er tilsvarende tall 72 % og 2 %.

      – Det er likevel et stykke igjen til det nivået britisk overklasse hadde i kolonitiden: I   perioden 1810 til 1910 eide 10 % av britene 80–90 % av samlet formue i               Storbritannia. Det samme nivået finner vi også i Sverige i samme periode.

   • Økning av private formuer: Fra 1970 til 2010 økte samlet verdi av de private formuene i de rikeste landene fra 2 - 3,5 ganger årlig nasjonalinntekt til mellom 4 og 7 ganger årlig nasjonalinntekt Vekstraten i nasjonalinntekten lå i denne perioden mellom 1,6 % og 2 % i de 8 mest utviklede økonomiene. Årlig formuesøkning utgjorde i samme periode mellom 7,5 % og 15 % i forhold til nasjonalinntekten. Som vist ovenfor hadde Norges 400 rikeste en formuesøkning på 11,3 % fra 2017 til 2018.

Konkret betyr dette at halvparten av den europeiske befolkningen gjennomsnittlig eier 20 000 euro, og at kanskje opptil halvparten av disse igjen i praksis ikke eier noen ting. De rikeste 10 % eier derimot verdier tilsvarende i gjennomsnitt 1,2 millioner euro.

Samtidig er offentlig sektor i en rekke stater dypt forgjeldet. Offentlige eiendeler i Storbritannia er verdsatt til ett års nasjonalinntekt og i Frankrike til 1,5 års nasjonalinntekt. Avstemt mot statlig gjeld er nettoformuen nær null i disse landene. I Italia økte den private kapitalen i årene 1970–2010 fra 240 % til 680 % av nasjonalinntekten, mens den offentlige formuen falt fra 20 % til minus 70 %.

Denne sterke forskjellsutviklingen, eller «The great divide», som Joseph Stiglitz sier, er uholdbar, ikke bare for landenes økonomiske forhold, men også for statenes demokratiske styreformer. Det er også grunn til å se på forverrede sosiale forhold og helseforhold som utslag av denne skjevfordelingen. I USA har forventet levealder falt hvert år siden 2014, i betydelig grad forårsaket av alkoholisme, narkotika og selvmord.

Referanser

Thomas Piketty, “Capital and Ideology”, Introduction. Belknap Press. (2020).

Tidsskriftet Kapital, 20. september 2018.

DN, 14. desember 2019.

Approved Index, basert på statistikk fra Forbes. Publisert på E24 19. juli 2015. Se også Kalle Moene, «The social upper class under social democracy», Nordic Economic Policy Review, 503, 2015, s. 245–262.

Forbes, The Billionaires 2018 list. Se også Hurun Report, Hurun Global Rich List 2018. Her gis det detaljerte oversikter på flere variabler.

Professor Annette Alstadsæter, Handelshøyskolen NMBU, i DN 14. desember 2019.

Piketty (2014) s. 422.

Hurun Report gir spesifiserte oppstillinger over formuer fra arv og formuer fra egen innsats. Dette påpekes av professor Guttorm Schjelderup, Norges Handelshøyskole, i DN 14. desember 2019.

Piketty Capital in the Twenty-First Century (2014) s. 24. Piketty baserer i det vesentlige sine analyser på World Inequality Database. Se også sidene 297,.s. 257,. s. 344. s. 174. s. 258. s. 124. s. 184.

Bruttonasjonalinntekt (BNI) er et mål på et lands samlede inntekter. Bruttonasjonalinntekt er summen av bruttonasjonalproduktet (BNP), netto formuesinntekter fra utlandet og netto lønnsinntekter til privatpersoner fra utlandet.

Joseph E. Stiglitz, The Price of Inequality: How Today’s Divided Society Endangers Our Future, W.W. Norton & Company, 2012.