Financial Action Task Force - FATF

 

 

 

Til kamp mot hvitvasking og terrorfinansiering

 

The Financial Action Task Force (FATF) er et mellomstatlig organ som ble etablert i 1989 i Paris av G7 på ministernivå. Dette var en reaksjon på trusselen som hvitvasking ble ansett å utgjøre mot det internasjonale banksystemet og finansinstitusjonene.

 

Mandatet til FATF er å sette standarder for og å fremme effektiv gjennomføring av juridiske, regulatoriske og operasjonelle tiltak for bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering og andre relaterte trusler mot integriteten i det internasjonale finanssystemet. FATF skal også identifisere sårbarheter på nasjonalt nivå med sikte på beskytte det internasjonale finanssystemet mot misbruk.[1]

 

 

Medlemsland

 

FATF har 36 medlemsland.[2] Arbeidet er imidlertid basert på et stort internasjonalt nettverk hvor en rekke organisasjoner er tilknyttet som assosierte medlemmer og enheter med observatørstatus, FATF-Style Regional Bodies (FSRBs). Over 180 jurisdiksjoner er på denne måten knyttet til arbeidet og kan gjennom dette sikre iverksettelsen av anbefalingene. FATF har bidratt til opprettelsen av regionale enheter som har ansvar for evalueringer av hvitvaskingstiltak og nye hvitvaskingstrender. Disse omfatter:

 

·       The Asia/Pacific Group on Money Laundering (APG)

 

·       The Caribbean Financial Action Task Force (CFATF)

 

·       The Select Committee of Experts on the Evaluation of Anti-Money Laundering Measures (MONEYVAL)

 

·       Intergovernmental Action Group Against Money Laundering in West Africa (GIABA)

 

·       The Financial Action Task Force on Money Laundering in South America (GAFISUD)

 

·       The Eastern and Southern African Anti-Money Laundering Group (ESAAMLG)

 

 

FATF – anbefalinger

 

Det er utviklet en serie anbefalinger («Recommendations»), som er ansett som internasjonale standarder for bekjempelse av hvitvasking, terrorfinansiering og spredning av masseødeleggelsesvåpen.[3] Disse standardene etablerer en basis («a level playing field») for koordinert innsats på disse feltene. Anbefalingene ble første gang utgitt i 1990 og har siden blitt revidert i 1996, 2001, 2003 og 2012. Standardene skal være redskaper for de enkelte land for å beskytte sine finanssystemer. Etter hvert har disse standardene også blitt utviklet for å imøtegå skattekriminalitet og korrupsjon. Siktemålet er implementering av standardene i den nasjonale lovgivningen, både i medlemslandene og i andre land.

 

Rammeverket for FATF er de 40 anbefalingene. Anbefalingene er å

 

·       kriminalisere hvitvasking og vedta lover for å inndra utbytte av straffbar handling,

 

·       opprette regler for kundeidentifisering og oppbevaring av opplysninger hos finansinstitusjoner, og rette spesiell oppmerksomhet mot ny teknologi som understøtter anonymitet,

 

·       kreve at mistenkelige transaksjoner rapporteres til myndighetene,

 

·       sørge for forsvarlig kontroll og tilsyn med finansinstitusjoner, og

 

·       sette forhåndsbetingelse for å bidra til effektivt internasjonalt samarbeid.

 

Anbefalingene er basert på et grunnleggende prinsipp om åpenhet («transparens»). De er utformet for universell anvendelse og er generelle prinsipper som skal tilpasses rettssystemet i hvert land. Det føres tilsyn med implementering og overholdelse av anbefalingene. I tillegg leverer hvert land statusrapporter om nye utfordringer, modus, teknologi og bransjer som er sårbare for hvitvasking.[4]

 

Disse anbefalingene utgjør de mest anerkjente internasjonale standardene på området. FATF har i sin oppdaterte anbefaling mot hvitvasking i 2012, «International Standards on Combating Money Laundering and the Financing of Terrorism & Proliferation», knyttet denne type forbrytelse sammen med skattekriminalitet ved å tilføye skattekriminalitet i tiltakslisten mot hvitvasking.

 

Det anbefales blant annet at alle land oppretter finansielle etterretningsenheter («Financial Intelligence Unit» – FIU) for å føre tilsyn med transaksjoner. Enheten for finansiell etterretning ved Økokrim er Norges FIU. FIU-en mottar, analyserer og videreformidler informasjon om mistenkelige transaksjoner i henhold til regelverket.

 

I desember 2014 ble det framlagt en FATF-rapport for Norges tilpasning til de 40 anbefalingene.[5] Det oppsummeres her at informasjon og analyse av risiko for hvitvasking er ufullstendig i Norge. Situasjonen vedrørende terrorfinansiering er derimot bra. Mangler i de nasjonale strategiene fører til svikt på flere områder. Dette gjelder først og fremst manglende åpenhet i utenlandske eierforhold i norske juridiske personer og manglende innsikt i eierforholdene i truster som opererer i Norge. Rapporten gir status delvis tilpasset («partially compliant» – PC) på områdene:

 

·       R-1. Vurdering av risiko og anvendelse av risikobasert tilnærming

 

·       R-2. Nasjonalt samarbeid og koordinering

 

·       R-6. Iverksette finansielle sanksjoner relatert til terrorisme og terrorfinansiering

 

·       R-7. Manglende oppfølgning av internasjonale sanksjoner i norsk regelverk

 

·       R-10. Kjenn din medkontrahent, «Customer due diligence» (CDD)

 

·       R-12. Særskilte tiltak vedrørende politisk eksponerte personer

 

·       R-13. Korresponderende banktransaksjoner

 

·       R-15. Risiko med tilknytning til ny teknologi

 

·       R-16. Manglende registrering og oppbevaring av opplysninger i bank-til-bank-transaksjoner, «wire transfers»

 

·       R-17. Anvendelse av tredjepartsopplysninger

 

·       R-18. Svakheter i internkontroll i finansinstitusjoner i forhold til utenlandske datterselskaper og etableringer

 

·       R-22. Svakheter i CDD i forhold til dedikerte ikke-finansielle foretak og bransjer («Designated non-financial businesses and professions» – DNFBP)[6]

 

·       R-24. Manglende åpenhet (transparens) om utenlandske eierforhold i selskaper

 

·       R-25. Utenlandske arrangementer (truster mv.) har ingen plikt til å opplyse om eierforhold

 

·       R-26. Regulering og tilsyn med finansinstitusjoner

 

·       R-28. Regulering og tilsyn med DNFBP

 

·       R-33. Statistikk

 

·       R-35. Sanksjoner

 

 

Hva skjer i Norge?

 

Det er opplagt et krevende arbeid å stå opp imot utfordringene i den globale økonomien, og i flere sammenhenger blir inntrykket at regelverksutviklingen i Norge skjer i kjølvannet av lovgivningen i EU. Norge sakker imidlertid akterut på flere felter og det må stilles spørsmål om prioriteringer og hvilke hensyn som til syvende og sist veier tyngst.

 



[1] FATF, se http://www.fatf-gafi.org/.

[2] Liste over medlemsland, se http://www.fatf-gafi.org/pages/aboutus/membersandobservers/.

[3] The FATF Recommendations (2012), se http://www.fatf-gafi.org/media/fatf/documents/recommendations/pdfs/FATF_Recommendations.pdf.

[4] Jf. den norske lovgivningen, Om lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven), Ot.prp. nr. 3 (2008–2009). Se NOU 2007: 10 «Om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering» (Finansdepartementet). Se også EUs tredje hvitvaskingsdirektiv, Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005.

[5] FATF «Norway, Mutual Evaluation Report» (desember 2014). Se rapporten, http://www.fatf-gafi.org/media/fatf/documents/reports/mer4/Mutual-Evaluation-Report-Norway-2014.pdf.

[6] DNFBP-enheter er typisk «service providers», advokater, regnskaps- og revisjonsforetak, spillvirksomheter, eiendomsagenter, aksjemeglere mv.