Den globaliserte økonomien

 

Global verdiproduksjon

 

 

Globale trekk i økonomien har lange historiske røtter. Fra nyere tid ser vi hvordan rederinæringen som en globalt basert næring tok steget ut av det normale skattesystemet, faktisk så sent som på 1990-tallet, på jakt etter billig arbeidskraft. Og noen næringer har av samme grunn i stor grad forsvunnet ut i den globale arenaen, som for eksempel den norske tekstilproduksjonen.

 

På 1980-tallet fikk betegnelsen «globalisert økonomi» en mer spesifikk anvendelse. Begrepet «globalisering» ble da først tatt i bruk i finanspressen for å vise til informasjonsteknologiske nyvinninger og svakt regulerte finansielle systemer som gjorde flyt av kapital enklere og reduserte stabiliteten i internasjonale finansmarkeder.[1] «Globalisering» som betegnelse på en økonomisk utvikling, ble følgelig tett knyttet til nyliberalismen og dens iverksettere, Ronald Reagan, Maggie Thatcher og Gro Harlem Brundtland som tok de liberalistiske stegene her i landet.

 

Begrensninger som tidligere satte rammene for den internasjonale verdiproduksjonen og nasjonalt baserte skattesystem, har blitt borte. Det er langt fra industrisamfunnets framvekst, hvor norske kommuner dannet enheter for beskatningen, til dagens verdiproduksjon, som er vanskelig og til dels nokså umulig å lokalisere, for eksempel nettbasert handel og tjenesteyting. Verdiene bak vareprisene er nå ofte, eller som regel skapt i mange land, - vi har fått globale verdikjeder.

 

Verdiproduksjonen er grunnlaget for et inntektsskattesystem, grunnlaget for beskatningen av løpende inntekter fra produksjon av varer og tjenester og verdistigning på eiendeler som beskattes gjennom regler for gevinst og tap. Verdiproduksjonen skjer i de økonomiske markedene og har tradisjonelt vært underlagt nasjonale regimer med en begrenset samhandling med andre land. De markeder som etableres innenfor statenes juridiske rammer og myndighetsutøvelse, har vært avgjørende for en positiv verdiskapning.

 

Nå er den internasjonale samhandlingen i verdiproduksjonen hovedregelen. Når de økonomiske markedene nå etableres på et globalt nivå i tråd med den teknologiske utviklingen, vil en positiv verdiskapning forutsette globale rammevilkår og en global forvaltning. De nasjonale skattesystemene har i denne situasjonen enorme utfordringer, jf. blant annet det sterke fokuset på internprisingsreglene. Det er antagelig grunnlag for å si at rammene er sprengt.

 

Og hva skjer med den samfunnsmessige verdiskapningen når den gjennom postkasseselskaper knyttes opp mot rammebetingelser i skatteparadiser, fjernt fra den reelle aktiviteten, management, finansiering og eierforvaltning som gjerne skjer i andre land? Det er ikke mulig å se bort fra de håpløse konkurranseforholdene som oppstår.

 

 

 

Internettet – den tredje teknologiske revolusjonen

 

Skatteparadisenes sterke vekst fra 1990-tallet faller sammen med globaliseringen av økonomien. Utviklingen av elektronisk basert produksjon, handel og kommunikasjon har en sentral betydning i denne sammenhengen. Det er neppe tilfeldig at OECDs første store tiltak mot skadelig skatteplanlegging, iverksatt i 1996–1998, faller sammen med gjennombruddet for internettet.

 

Det er nærliggende å snakke om en tredje industriell revolusjon, hvor internettets betydning kan sammenlignes med betydningen av elektrisiteten, og før det av dampmaskinen.  Ut fra en slik forståelse blir globaliseringen av økonomien uavvendelig, samtidig som behovet for overstatlige reguleringer blir desto viktigere.

 

«The Internet has completely changed the way the world works by changing how information is exchanged and business is transacted». Dette fastslår FN i sin manual for internprising.[2] Internettet framstår som et nytt grunnlag for produksjon og annen samhandling som totalt endrer tilvante produksjonsforhold og som i siste instans rokker ved nasjonalstatenes betydning for folkenes organisering av sine liv.

 

Spørsmålet er om denne utviklingen kan stoppes, eventuelt reverseres. Politiske og ideologiske trender vil man alltid kunne vende ryggen til, men hvem vil avstå fra å ta i bruk nye teknologiske hjelpemidler, utviklingsmuligheter basert på ny teknologi og radikalt forbedrede samhandlingsmuligheter, en teknologi som gir mulighet for store deler av verdens befolkning til å løfte seg opp fra bunnløs fattigdom?

 

Det sier seg selv, å stanse eller reversere den teknologiske utviklingen har siden angrepene på Spinne-Jenny[3] ikke vært noe alternativ for progressive politiske krefter.

 

 

 

Superprofitt i den globale økonomien

 

Utvikling av monopoler I de tradisjonelle nasjonale markene har vært en gjennomgående tendens siden i mange tiår. Vinnerne i konkurransen i markedene har gjennom en dominerende stilling vært i stand til å hente ut overskudd eller profitt utover gjennomsnittet, en ekstraprofitt - ofte betegnet som superprofitt.[4]

 

I den globale økonomien er monopoldannelsen mindre synlig. Det dannes lett konkurrenter til en dominerende aktør, markedene er ikke alltid like lett tilgjengelige for alle, statene har varierende reguleringer og den økonomiske kriminaliteten florerer.

 

Likevel ser vi at det hentes superprofitter globalt. Jakten på billig arbeidskraft har lenge vært en velkjent faktor. De multinasjonale konsernene har i enkelte bransjer drevet utbyttingen av arbeidskraften så langt at vi må tilbake til tidlig 1800-tall for å finne maken i Europa. Nå har arbeidskraften blitt svært mobil, alle og enhver kan skaffe seg billig arbeidskraft. Billig arbeidskraft som grunnlag for superprofitt er muligens en faktor som etter hvert får mindre betydning.

 

En rekke andre faktorer gjør seg gjeldende:

 

·       Produktivitet. Foretak som er framskredne teknologisk vil kunne erobre markeder fra konkurrenter, eventuelt gjennom oppkjøp

 

·       Grunnrente. Multinasjonale selskaper henter inn grunnrente i mange bransjer. Det kan dreie seg om fordelaktige utvinningsrettigheter, gunstig tilgang til ressurser, for eksempel kraftressurser, gunstige produksjonslokaliteter, for eksempel oppdrett i norske fjorder og attraktive områder for investering i fast eiendom. Grunnrente er et ikkemobilt skattegrunnlag og det er derfor viktig at statene vet å beskatte dette grunnlaget for superprofitter

 

·       Immaterielle rettigheter. Immaterielle rettigheter er normalt rettslig beskyttet slik at eieren har enerett til bruken av disse. Dette dreier seg om patenter, merkevarer mv. Slike rettigheter kan danne grunnlag for at et MNF får et tilnærmet monopol også globalt for en bestemt type produksjon. Avkastningen på immaterielle rettigheter tar form av royalty. Immaterielle rettigheter og royalty er særdeles mobile skattegrunnlag og temmelig umulig å kontrollere. Royalty er av de mest effektive metodene for selskapenes overskuddsflytting til skatteparadiser. Den skarpe skattekonkurransen på området har ført til at en rekke europeisk land nå har etablert såkalte patentbokser med svært lav skattesats på royaltyinntekter.

 

Det finnes også andre viktige grunnlag for superprofitt. I møtet mellom moderne foretak og klanbaserte økonomier ser vi at korrupsjonen florerer, noe som indikerer snarveier og tilsvarende gode investeringsmuligheter. Mer interessant er de superprofittene som oligarkene henter inn gjennom sin tilknytning til statsapparatet i mange land. Dette er et fenomen som vi ser har blomstret i Øst-Europa, men som absolutt ikke er geografisk begrenset. Oligarkene har etablert seg som et nytt øverste skikt i den globale kapitalistklassen, hvor de bidrar til å svekke folkenes demokratiske institusjoner.

 

Teknologiselskapene henter inn enorme superprofitter i den globale økonomien. Eierne har på kort tid havnet i gruppen for verdens rikeste. Teknologiselskapene kommer under den pågående teknologiske revolusjonen i en særstilling når det gjelder produktiviteten i produksjonen av varer og tjenester, som resultat av nye teknologiske løsninger og nye forretningsmodeller. Teknologiselskapene har også konsekvent benyttet seg av immaterielle rettigheter for å holde på monopolstillingen globalt og gjør kontinuerlige oppkjøp av innovasjon på området.

 

Samtidig anvendes immaterielle rettigheter systematisk til overskuddsflytting gjennom belastning av royalty på konsernselskaper i alle land, en royaltystrøm som til slutt havner i skatteparadisene uten å bli beskattet. Teknologiselskapene plassere systematisk rettighetene til patenter, koder, varemerker osv. i konsernselskaper som er skattepliktige til et skatteparadis, Bermuda for eksempel, og ender opp med svært lav beskatning av sitt globale overskudd. Spart skatt gjennom aggressiv skatteplanlegging inngår i den globale superprofitten.

 

Apple betalte i 2003 rundt 1 % skatt på sin inntekt i EU. I 2014 var denne skattebetalingen redusert til 0.005%.  EU anser denne aggressive skattebetalingen som brudd på konkurransereguleringen i EU, og har delt ut klekkelige erstatningskrav, Apple er pålagt å betale USD 14,5 milliarder til Irland. Irland vil imidlertid ikke ha disse pengene, det rokker ved Irlands posisjon som transittland for royaltystrømmen. Irland er nå under sterkt press fra EU og Apple ser seg om etter andre løsninger.

 

 

 

Ekstrem forskjellsutvikling

 

De store inntekts- og formuesforskjellene som har utviklet seg siden 1980-tallet, leder til sosial uro. Både nasjonalt og internasjonalt skjer en kraftig vekst i de store private formuene, som spiser en forholdsvis stor del av landenes nasjonalinntekt. Verdiene samles på få hender, gjerne i skatteparadiser, mens opptil halvparten av befolkningen i de gamle utviklede landene nå praktisk talt ikke eier noe av betydning, og store grupper lever fra hånd til munn. Samtidig er kunnskapen om samfunnsforholdene nå en helt annen enn i tidligere tider. Alle og enhver kan enkelt skaffe seg innsikt i kompliserte samfunnsforhold.

 

Et nytt trekk i utviklingen er rikdommens økende basis i arv framfor, og på bekostning av, kunnskap og dyktighet. Dette vil svekke utdanning som grunnlag for samfunnsmobilitet. Thomas Piketty påpeker at dette igjen vil svekke samfunnskontrakten, hvor ulikhet aksepteres bare når den er uttrykk for forskjeller i dyktighet og innsats[5].  Den internasjonale skattekonkurransen forsterker denne utviklingen, «a race to the bottom» i dobbelt forstand.

 

Ifølge Piketty er det bare en progressiv beskatning av kapital som effektivt kan motvirke denne utviklingen og bidra til at de store private formuene faller inn under demokratisk innsikt og kontroll:[6]

 

«[T]he ideal policy for avoiding an endless inegalitarian spiral and regaining control over the dynamics of accumulation would be a progressive global tax on capital. Such a tax would also have another virtue: it would expose wealth to democratic scrutiny, which is a necessary condition for effective regulation of the banking system and international capital flows. A tax on capital would promote the general interest over private interests while preserving economic openness and forces for competition.»

 

 

 

Regulering eller opprør

 

Etter at de nyliberalistiske forklaringsmodellene grunnstøtte under finanskrisen 2008, blir betegnelsen «globalisering» av økonomien nå i mange kretser brukt som skjellsord og forklaring på det meste som går galt, og det ikke helt uten grunn. Skatteparadisenes manglende reguleringer, kontroll og interesse i det hele tatt for den verdiskapningen, legger til rette for at den økonomiske aktiviteten blir anarkistisk. De enkelte aktører får frie hender til å forfølge egne kortsiktige interesser. Det er åpenbart at mye av verdiskapningen sirkulerer tilbake til produksjonen, men like klart at verdiene til syvende og sist tenderer mot ekstrem luksus og fører til sterkt økende sosiale klasseskiller. Den samfunnsmessige verdiskapningen skjer tilfeldig og løsrevet fra samfunnsbehovene.

 

Dagens globaliserte økonomi kan karakteriseres som en anarkistisk lekegrind, hvor enkelte får fri anledning til å berike seg, nærmest utover en normal fatteevne, mens stat og husholdninger synker ned i tung gjeld, hvor arbeidsledigheten har bitt seg fast i mange land og mange, svært mange, påføres kutt i velferdsordninger, - også i Norge.

 

Anarkiet i den globale økonomien kan ikke fortsette. Den frie kapitalflyten skaper ubalanse i økonomien i form av verdibobler uten substans, som i neste omgang leder til kriser og perioder med depresjon i økonomien. Dette er et enormt økonomisk sløseri, som blant annet kommer til uttrykk i den store ungdomsledigheten de siste årene, hvor en generasjon er i ferd med å falle ut av verdiskapningen.

 

Det er nødvendig å etablere internasjonalt regulerte markeder som sikrer verdiene for alle aktører, herunder også for arbeidskraften. De juridiske rammebetingelsene må utvides fra statlig til internasjonalt nivå i tråd med globaliseringen av markedene. Pågående arbeider på dette området vil antagelig etablere internasjonalt anerkjente strukturer for og kontroll med kapitalbevegelsen og verdikjedene, som igjen kan skape et bedre grunnlag for landenes skattlegging av inntektene.

 

 

 

Globalt basert inntektsbeskatning av selskaper

 

Landenes skattesystemer skal sørge for finansieringen av offentlige ytelser og forvaltning, bidra til ønsket fordeling av velferd og bidra til korreksjon av uheldige markedseffekter («grønne» skatter mv.). I diskusjonen har det kommet fram ideer og forslag rettet mot hardere beskatning av ikke-mobile skattegrunnlag, først og fremst fast eiendom og konsum. Historisk er brutto eiendomsskatter eldre tiders skattesystem og er nå lite egnet til å fange opp de reelle private formuene som i liten grad har form av fast eiendom her i landet.  Formuesskattesystemet har vært mye diskutert i Norge, hvor negative virkninger for lokalt næringsliv har vært i fokus.

 

Hverken eiendomsskatter eller formuesskatter kan erstatte inntektsskattegrunnlagene, i alle fall ikke på det nivået som er etablert i de nordiske velferdsstatene. Formuesbeskatning vil likevel sammen med arveavgift være et effektivt virkemiddel for omfordeling av verdier i samfunnet, dersom dette settes som et skattepolitisk siktemål.

 

Beskatning av konsum ligger allerede på et høyt nivå i OECD og mange andre land. En sterkere beskatning av konsum vil kunne føre til en dyrtidsutvikling med stor belastning på statenes sosiale ordninger. Økt beskatning av konsum vil ikke på noen måte bidra til en rettferdig fordeling av skattebyrden mellom fattig og rik.

 

Scheel-utvalget[7] anbefaler imidlertid en dreining fra inntektsbeskatning til beskatning av fast eiendom og konsum: «I hovedtrekk innebærer utvalgets forslag at skattebyrden forskyves fra selskapsskatten, skatt på sparing og skatt på arbeid til skatt på fast eiendom og konsum.»  Scheel-utvalget hevder at dette er i tråd med internasjonale anbefalinger for å fremme økonomisk vekst. «Både teoretisk og empirisk forskning viser at skatt på fast eiendom og konsum har lavere samfunnsøkonomiske kostnader enn skatt på selskapsoverskudd, sparing og arbeid.» Spørsmålet vil likevel være hvordan dette samsvarer med skatteevneprinsippet, og om det er politisk mulig å gi slipp på dette grunnleggende prinsippet, i større eller mindre grad.

 

Økt beskatning av lønnstakere og primærnæringene trekkes fram. Nå er imidlertid arbeidskraften også i ferd med å bli en internasjonal ressurs. Lønnsinntekten som skattefundament er ikke lenger så stedbundet som før. Det dukker opp bemanningsselskaper i skatteparadiser.

 

Samtidig er statenes evne til å beskatte egne ressurser den sentrale faktoren i samfunnsutviklingen. Enkeltpersoners filantropi kan ikke på noen måte erstatte dette., noe som tydelig blir demonstrert for tiden, hvor overbetalte fotballspillere åpenbart anses som de mest verdig trengende.

 

Tilbake står behovet for å utvikle prinsipper for inntektsbeskatning som er effektive i en globalisert verdiproduksjon.

 

Dette leder fram til spørsmålet om nasjonenes selvråderett på skatteområdet. Det er neppe lenger god grunn for å anerkjenne at nasjonene helt på egen hånd skal kunne bestemme egne skatteregler. Produksjonen av våre eksistensbetingelser skjer nå integrert i mange land. Det kan da forventes at de enkelte land fastsetter sine skatter i samarbeid med andre land.

 

En global verdensøkonomi forutsetter internasjonalt samarbeid på skatteområdet. Statene må samarbeide om de grenseoverskridende skattegrunnlagene, til tross for varierende skattenivå. Det bør arbeides med utvikling av inntektsskattesystemer i utviklingslandene og annen nødvendig lovgivning. De multinasjonale selskapenes oppgaveplikt bør utvikles, slik at landene får tilstrekkelig grunnlag for skattlegging og kontrollarbeidet får en internasjonal plattform. Det er nødvendig å utvikle global samhandling som sikrer landenes evne til å utvikle og opprettholde velfungerende samfunn.

 

En globalt basert verdiproduksjon innebærer utvikling av globale plattformer for selskapsbeskatning av MNF. Denne utviklingen ser vi nå på flere områder:

 

·       arbeidet med konsolidert beskatning av MNF i EU (CCCTB)[8]

 

·       utviklingen av kostnadsbidragsavtaler for fordeling av kostnader og risiko knyttet til en gitt aktivitet (CCA)

 

·       utvikling av nye fordelingsprinsipper for avkastning på immaterielle eiendeler

 

·       utvikling av nye anbefalinger for fordeling av rentekostnader

 

Videre ser vi dette i utviklingen av OECDs mønsterskatteavtale, hvor det i større grad legges vekt på symmetri for inntekter og fradrag, hvor rett til fradrag knyttes til tilsvarende skattlegging av inntekt i den andre staten.

 

Gjennomslaget for konsoliderte, nye internasjonale skattegrunnlag vil ikke minst vokse fram som resultat av utvidet internasjonal oppgaveplikt for MNF, jf. for eksempel land-for-land-rapportering og den automatiske informasjonsutvekslingen.

 



[1] Store norske leksikon: Globalisering..  (lest 23.5.2018)

[2] FNs «Practical Manual on Transfer Pricing for Developing Countries», manualens pkt. 1.10.12 peker på de endrede premissene for landenes skattesystemer.

[3] Spinning Jenny var den første spinnemaskinen (multispinnende spinnerokk) som kunne brukes industrielt. Etter påfølgende prisfall på garn, oppsto det i 1768 opprør i spinnemiljøet i Blackburn hvor spinnemaskinene ble angrepet og ødelagt.

[4] Karl Marx har beskrevet utjevningen av den almene profittraten gjennom konkurransen. Markedspriser og markedsverdier. Ekstraprofitt. Kapitalen, kritikk av den politiske økonomien, tredje bok, kap 10.

[5] Thomas Piketty, «Capital in the Twenty-First Century», The Belknap Press, Harvard (2014). s. 422.

[6] Piketty (2014) s. 471, jf. s. 515.

[7] NOU 2014: 13 (Scheel-utvalget): «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi».

[8] Enhetlig skattlegging av multinasjonale foretak – strategi for skattlegging av statsløs inntekt (Berg-Rolness – 2017). Utgitt av Tax Justice Network – Norge.