Privat formuesforvaltning (Private Wealth Management). En titt i kortene til Pictet, - den eksklusive delen

Privat formuesforvaltning – en definisjon

I Investopedia defineres privat formuesforvaltning som rådgivningspraksis ved investeringer som omfatter finansiell planlegging, porteføljeforvaltning og andre aggregerte finansielle tjenester, for enkeltpersoner, i motsetning til tilsvarende tjenester til selskaper, truster, fond eller andre institusjonelle investorer.

Fra kundens perspektiv er privat formuesforvaltning tiltak som sikter på å løse eller forbedre kundens økonomiske situasjon og oppnå kortsiktige og langsiktige økonomiske mål ved hjelp av en finansiell rådgiver.

Fra finansrådgiverens perspektiv er privat formuesforvaltning praksisen ved levering av et komplett spekter av finansielle produkter og tjenester til kunder, slik at disse kundene kan oppnå spesifikke økonomiske mål.

Privat formuesforvaltning er utviklet med et tyngdepunkt i Sveits. I Norge har vi flere aktører: Pareto, Aktiv formuesforvaltning, Omega finansrådgivning mv.

 

Nye tider – Pictet under huden

 

11.mai d.å. kom Marion Halftermeyer med en artikkel i Bloomberg.com med tittel: «Inside Pictet, the Secretive Swiss Bank for the World´s Richest People»: Den sveitsiske Banque Pictet & Cie SA er i en særstilling innen privat formuesforvaltning. I mer enn to århundrer har virksomheten til denne sveitsiske institusjonen vært rettet mot formuene til de svært rike, ledet av en liten gruppe partnere som ifølge Halftermeyer danner den mest eksklusive herreklubben hvor som helst utenfor Vatikanet. Gjennom sin historie har bare 43 individer - alle menn, alle hvite – oppnådd status som Pictet managing partner.

Fra sitt hovedsete I Genev forvaltes mer enn 600 milliarder US dollar, investeringer som gir avkastning langt over det som oppnås innenfor offentlig registrerte enheter. En rekke år har virksomheten gitt avkastning til hver av partnerne på over 20 millioner USD.Pictet klarte lenge å oppnå en avkastning på egenkapitalen til partnerne på over 40 %, et tall som er uhørt for enhver moderne bank. Avkastningen har imidlertid falt til mellom 16 % og 21 % de siste 5 årene. Likevel, dette er fortsatt et hakk over andre sveitsiske investeringsbanker som UBS, Credit Suisse og Julius Baer.

I 2019 opplevde imidlertid partnerne en historisk lav inntjening på 2,8 % av investert kapital.

Bildet er hentet fra Halftermeyers artikkel

Dette er ikke bra nok for Pictet, kundene stikker og nøkkelpersonell gir seg.

De siste årene har det kommet nye trender i jakten på globale superprofitter som truer bedriftskultur og forretningsmodellene til Pictet. I løpet av 2019 forlot et dusin mangeårige finansforvaltere investeringsbanken. I september 2019 leverte fire ledende bankfolk fra teamet som fulgte opp russiske kunder, sine oppsigelser, etterfulgt av bankfolk som betjente skandinaviske og israelske kunder.

I sentrum for denne utvandringen ligger det ifølge Halftermeyer en kulturkonflikt. Mangeårige ansatte melder pass stilt overfor den frekke stilen til flommen av nyansatte som er brakt inn for å administrere pengene til de ultrarike. Den eksplosive veksten av ny rikdom i Asia har satt i gang et aggressivt løp etter eiendeler og talent, i konkurranse med større sveitsiske rivaler som UBS Group AG og HSBC Holdings Plc. Og noen nyankomne sluttet igjen ganske raskt, frustrert over manglende nytenking i Pictet.

Kilde: Halftermeyers artikkel

Situasjonen avslører at Pictet står ved et veiskille, den fremste private banken i Sveits må tilpasse seg. Det innebærer å ta mer risiko og endre kundeforholdet – vekk fra den butler-lignende tilnærmingen som har vedvart i generasjoner, - mot en mer transaksjonsrettet modell, vekk fra firmakulturen hvor det ifølge tidligere «managing partner» Nicolas Pictet var viktigere å beholde en kunde enn å tjene penger.

Holdninger preget av forsiktighet og sekretesse er ikke godt nok i den nye globale økonomien. «Pictet er mellom to verdener, sier Pedro Araujo, seniorforsker ved Universitetet i Fribourg, som har studert elitefamilier i Sveits. «De er i den gamle verden av bankfolk i Geneve og den nye verden av globalisert finans, hvor de ønsker å være til stede internasjonalt, de ønsker å vokse, de ønsker å presentere seg som moderne, men ikke for mye. To verdener som er på kollisjonskurs».

Vekst krever en aggressiv målrettet virksomhet mot Asia, episenteret for verdiskaping, gjennom anvendelse av nye – og potensielt mer risikable – investeringsaktiva, blant annet strukturerte produkter som for eksempel derivater, i første omgang for Pictets del gjennom den mindre risikable rollen som megler av slike produkter. Pictet retter oppmerksomheten mot en velstående klasse av nye milliardærer i Asia som forbereder seg på å overføre sin rikdom til neste generasjon.

Ved utgangen av 2020 var antall formuesforvaltere i Pictets økt til 1098 mot 740 fem år tidligere.

 

Noen knagger som kan ha betydning for dette veiskillet.

- De ultrarike oligarkene krever kortsiktige gevinster

Globaliseringen av økonomien og utviklingen av globale verdikjeder styres av de sentrale eierne i de multinasjonale foretakene. Her er det eiernes avkastning og aksjekurser som er avgjørende premiss.

Den globale økonomien byr på mange muligheter for å innhente superprofitt, ikke minst ser vi dette hvor tidligere offentlige ordninger privatiseres, og der mulighetene byr seg for minimalisering av skatteforpliktelser. Dette kommer til syne i enorme kapitalstrømmer til skatteparadiser og tilsvarende kapitalstrømmer gjennom det som kan betegnes som skattevaskerier, dvs. jurisdiksjoner hvor skatten på profitten vaskes bort i hybride arrangementer, typisk Luxembourg.

Vi ser ekstrem formuesvekst på få hender. De store kapitaleierne stikker ifra og etterlater seg et broket bilde hvor middelklassen, kulturbærerne i de gamle kapitalistiske landene, smuldrer og arbeiderklassen her får en svekket stilling. Forskjellsutviklingen og den form den får i våre dager, hvor det ultrarike emigrerer og blir «verdensborgere», skaper uro og svekker tilliten til fellesskapet. Forskjellsutviklingen styrker dermed oppløsningstendensene og gir rom for proteksjonisme og demagoger, og gir grunnlag for sosiale opprør.

Framveksten av oligarker er et særtrekk ved den globale økonomien, kapitaleiere som erobrer maktposisjoner gjennom statlig samrøre. De østeuropeiske oligarkene som dukket opp etter Berlin-murens fall, har dannet mønster for kapitaleiere globalt. Det er mulig å snakke om en ny type herskende klasse som kan få stor kulturell innflytelse. Oligarkene er ikke samfunnsbyggere, her er det maksimal profitt som gjelder eller falitt. En del oligarker bøter på dette gjennom veldedighet og bygger gjerne slik et positivt omdømme for framtidig forretningsvirksomhet.

Oligarkene blir i jakten på global superprofitt nødvendigvis kortsiktig i sine investeringer. Det er heller ikke rom for skattebetaling. Privatiseringen blir dermed både tumleplass for forretningsvirksomheten til oligarken og et påregnelig resultat i denne økonomien.

Det er i dette lyset vi kan forstå nyorienteringen til Pictet, mot østlige oligarker og transaksjoner framfor langsiktig kapitalplassering.

 

- Nye globale verdikjeder, - fra fossil kraft til sol og vind.

Elon Musk kom nylig ut og fortalte at Bitcoin likevel ikke vil bli akseptert som betalingsmiddel for Tesla, fordi produksjonen av Bitcoin i stor grad er basert på fossil kraft, ikke minst kull. Vi har altså her en fossilt basert verdikjede som undergraver omdømmet til sluttproduktet – elbilen. Verdikjedene for vareproduksjonen i vesten er i det alt overveiende basert på fossil kraft, ikke minst gjelder dette for USA som i mange tiår har vært motor i utviklingen i den vestlige kapitalistiske økonomien.

Kina står for ca. ¼ av klimaforurensningen i verden, det desidert mest forurensende landet. Kina er imidlertid også i førersetet i det grønne skiftet i økonomien, ca. 2/3 av verdens solcelleproduksjon skjer i Kina og ca. 1/3 av produksjonen av vindturbiner skjer her. Det kommer en strøm av nye elbiler fra Kina, i betydelig grad produsert i grønne verdikjeder.

Kina vil likevel fortsette i mange år som det mest forurensende landet utfra sine vekstmål på 6 % økning av BNP, i vesentlig grad knyttet til målet om å høyne levestandarden til sin arbeiderklasse til østeuropeisk nivå i løpet av få år.

Denne utviklingen og det grønne skiftet styres av landets 5-årsplaner. Kina vil om få år være senter for utviklingen av den globale økonomien, mens USA stagnerer. Dette er nå åpenbart for de globale investorene og er et element i den nye asiaorienteringen vi ser innen privat formuesforvaltning.

 

- De ultrarike tar alt

Piketty viser i «Capital in the twenty-first century» hvordan kapitalens andel av nasjonalinntekten varierer lovmessig i formelen

α = r x β

der «r» er kapitalavkastningsraten, eller kapitalens rente i form av renter, utbytte, og annen profitt, og «β» er sum kapital i forhold til nasjonalinntekten, eller bare kapital/inntekt. Nasjonalinntekten er summen av all inntekt tilgjengelig for innbyggerne i en gitt stat i et gitt år, dvs. tilnærmet statens brutto nasjonalprodukt. Dersom renten, r, er 5 % og β er 600 %, blir kapitalens andel av nasjonalinntekten, α = 30 %.

Den grunnleggende økonomiske lovmessigheten som forklarer utviklingen av inntekts- og formuesforskjeller mellom kapitaleierene og andre lag av befolkningen, ligger ifølge Piketty i formelen

r > g.

«r» er den årlige avkastningsraten for kapitalen, og «g» er prosentvis årlig vekst i nasjonalinntekten. Når r > g vil forskjellsutviklingen forsterke seg.

Aggregert privat formue i forhold til nasjonalinntekten var rundt 600 % i Europa i 1910, mellom 2 – 300 % i 1950 og mellom 4 og 600 % i 2010.

Kapitalavkastningen i Storbritannia og Frankrike lå på 1900 og 2000 tallet på mellom 4 % og 5 %. Det norske Oljefondet har hatt en gjennomsnittlig avkastning på 6,3 %. Kapitalavkastningen i de rike landene la i 1970 beslag på mellom 15 % og 25 % av nasjonalinntekten, i perioden 2000 - 2010 mellom 25 % og 30 %.

Veksten i nasjonalinntekten i USA og Europa har i lange perioder ligget på 1,5 – 2 %, bortsett fra etterkrigsperioden fram til 1970 da Europa hadde rundt 4 % vekst.

Kapitalavkastningen bestemmes grunnleggende av mulighet til anvendelse av ny teknologi, grad av utbytting av arbeidskraften og tilgangen på kapital – kapitaloverflod.

Når kapitalavkastningsraten er høyere enn vekstraten, stagnerer inntektsutviklingen for bærere av arbeidskraften. Da følger det logisk at arvet kapital øker mer enn arbeidsinntektene og den generelle veksten i samfunnet. I denne situasjonen kan den arvede kapitalen nå ekstremt høye nivåer, ifølge Piketty, langt over det som kan oppnås gjennom normalt yrkesliv, og sosiale konvensjoner for rettferdig fordeling i moderne demokratiske samfunn utfordres.

Kapitaleierne tar altså all vekst i statenes nasjonalprodukt for å si det enkelt, og vår titt i kortene til Pictet avslører at de ultrarike, vår nye herskende globale klasse, tar betydelig mer enn sin relative andel.