Globalisering av økonomien

Globale trekk i økonomien har lange historiske røtter. På 1980-tallet ble betegnelsen «globalisert økonomi» tett knyttet til nyliberalismen som et klart ideologisk siktemål for dens iverksettere, Ronald Reagan og Maggie Thatcher. En tilsvarende utvikling fikk vi i Norge under Kåre Willoch (Høyre) og Gro Harlem Brundtland (Arbeiderpartiet). Begrensninger som tidligere satte rammene for den internasjonale verdiproduksjonen  har blitt borte. Verdiene bak vareprisene er nå ofte, eller som regel, skapt i mange land gjennom globale verdikjeder.

Disse endringene kan spores tilbake til krisene på 1970-tallet, da den keynesianske reguleringspolitikken, basert på vekst og full sysselsetting, viste seg å komme til kort og resulterte i sterk inflasjon, samtidig som veksten stoppet opp. Tilstanden fikk betegnelsen stagflasjon. Utover på 1980-tallet fikk vi svært høye lånerenter, og etter hvert ble målet om full sysselsetting oppgitt.

Etterkrigstiden fram til oljekrisen i 1973 betegnes gjerne som «The golden age of capitalism».Betegnelsen «Golden Age» brukes fordi dette var en periode preget av optimisme og velstandsøkning for folk flest. Perioden var preget av sterk vekst og god sysselsetting, gjennomgående reguleringer og progressiv skattlegging med markerte omfordelingsvirkninger. Samtidig ble jakten på billig arbeidskraft i den tredje verden intensivert. Rederne var tidlig ute, og snart var norsk sko- og tekstilindustri flyttet ut.

Den til dels ekstreme utbyttingen av arbeidskraft som vi har fått mange eksempler på, har gitt eierne store formuer, det vi kan kalle «imperialistisk rente». Den gamle koloniale utbyttingen av den tredje verden har fortsatt i nye former, nærmest som en basis for denne utviklingen, hvor verdiene i betydelig grad hentes ut i samspill med korrupte ledere. Denne illegitime tilegnelsen av verdier, som i sin tid av Karl Marx ble betegnet som opprinnelig akkumulasjon av kapital, har i vår tid et omfang som overgår bistandsmidlene fra den vestlige verden. Marx påpekte at kapitalakkumulasjonen vil føre til en stadig større industriell reservearme. Krisen på 1970-tallet kan ses som et resultat av denne lovmessigheten.

Etter sammenbruddet av den keynesianske modellen for samfunnsorganisering sto nyliberalistene klare til å overta. Betegnelsen «nyliberalisme» refererer til 1900-tallets gjenoppblomstring av ideer fra 1800-tallet, kjent som laissez-faire økonomisk liberalisme, og kommer til uttrykk i privatisering, deregulering og frihandel. Innstramminger i offentlig sektor skal utvide virkefeltet for privat sektor. Båret fram av en rekke økonomer, kjent som «Chicago school economists», ble teoriene satt ut i livet i Chile av Augusto Pinochet i 1973. Til tross for den liberalistiske orienteringen ble hovedskytset i Chile imidlertid ikke rettet mot statlige reguleringer, men mot arbeiderklassens organisasjoner. I 1982 gikk økonomen Milton Friedman ut og erklærte Chiles markedsliberalistiske og eksportrettede politikk under Pinochet som et økonomisk mirakel. Men under finanskrisen i 1997 (asiakrisa) var det stopp også i Chile, i likhet med andre land preget av ukontrollert liberalisering.

Fra 1980-tallet og fram til finanskrisen i 2007 fikk vi en sterk vekst i etableringen av globale økonomiske strukturer, for både finansiering, produksjon og handel. Globaliseringen av vare- og tjenestetilbudet har ført til en tilsvarende globalisering av produsentene, det vil si selskapene som står for denne produksjonen. Fram til 1980 sto produsenter i USA og Europa for 70–80 % av den globale produksjonen av varer og tjenester. I 2010 var denne andelen redusert til 50 %. Kina har nå en dominerende stilling, I 1990 kom litt over 2 prosent av verdens samlede vareimport fra Kina, 30 år senere er andelen 14 prosent. Kina er nå verdens største vareeksportør.

I 1995 ble World Trade Organization (WTO) etablert  WTO førte den økonomiske utviklingen inn i en dyp integrasjon der skillet mellom global handelspolitikk og nasjonal økonomisk politikk gradvis blir borte.  Aktørenes ambisjoner for økonomisk deregulering førte til det Dani Rodrik betegner som hyperglobalisering.

Det blir etter hvert problematisk å fastslå hvor selskaper hører hjemme. Nasjonal identitet kan svært enkelt endres. Et selskap kan være registrert i ett land, ha sitt management i et annet land og hovedaksjonærene i et tredje land, samtidig som rettssystemet i et fjerde land brukes for å løse konflikter. De multinasjonale konsernene har siden 1990 hatt en kraftig vekst i sine direkteinvesteringer (foreign direct investment (FDI)) i utviklings- og overgangsøkonomier (tidligere sovjetdominerte stater), fra 34,9 milliarder dollar i 1990 til 779 milliarder dollar i 2008. United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD) har anslått at 80 % av verdenshandelen nå er knyttet til globale produksjonsnettverk.Tallene danner et bilde av en kvalitativt endret internasjonal økonomi. I 2018 falt imidlertid de utenlandske direkteinvesteringene med 13 % til 1,3 tusen milliarder dollar på globalt nivå.

Globaliseringen har resultert i en overgang fra landspesifikke modeller for produksjon til globale modeller med en internasjonal sentralisering av administrative funksjoner og internasjonalt integrerte verdikjeder. Digitale plattformer for tjenesteleveransene opphever behovet for fysisk lokalisering av funksjoner til de jurisdiksjoner hvor omsetningen skjer, eller der kundene holder til. Nye forretningsmodeller baseres på: fri bevegelse av arbeid og kapital,  overføring av produksjon fra høykostland til lavkostland, reduserte handelsbarrierer, utvikling av telekommunikasjon og teknologi,  en stadig økende betydningen av risikohåndtering og utvikling, beskyttelse og utnytting av immaterielle eiendeler.

Globaliseringen av økonomien har ført til økonomisk og sosial framgang i mange land, og den teknologiske utviklingen kan heller ikke reverseres. Globaliseringen må imidlertid betegnes som en konsernstyrt globalisering. Det er en stor utfordring å få denne utviklingen under demokratisk kontroll. Framveksten av globale markeder har ført til at de nasjonale skattefundamentene har kommet i en langt mer presset situasjon, og skattekonkurransen har hardnet til. Offentlig gjeld har økt kraftig i mange land, i EU fra rundt 58 % av brutto nasjonalprodukt i 2007 til rundt 88 % i 2015.

Finanskrisen i 2007/2008 viste at de nyliberalistiske teoriene ikke holder. Det kom ingen trickle down, den grunnleggende tesen om at alle vil nyte godt av markedsliberalistisk vekst.15 Og historiens dom er brutal: enorm arbeidsløshet og fattigdom, statlig gjeld som er kvelende, mens det på den andre siden dukker opp en ultrarik global oligarkklasse hvor enkeltpersoner rår over ufattelige verdier.